Det finnes intet demokrati der makt delegeres til valgte tjenestemenn i årevis av gangen — bare regjeringer som låner navnet. Vi bygger saken for det ekte: styre ved rotasjon, der hver borger tar sin tur, og ingen har makten lenge nok til å bli korrumpert av den.
Å stemme avgjør hvem som styrer deg. Det har aldri, i seg selv, betydd at du styrer deg selv. Saken for rotasjon hviler på fem påstander — hver en grunn til at valg og selvstyre ikke er det samme.
Hvis noen har makten på ubestemt tid — eller til og med for en fast flerårig periode — styrer ikke borgerne. De blir styrt, med en revisjonsperiode tilknyttet.
I det øyeblikket du overleverer din makt til en representant, slutter den å være din makt i handling. Den blir dennes vurdering, utøvd på dine vegne — noe som er noe annet.
Å velge, periodisk, hvem som styrer deg, er ikke den samme handlingen som å styre. Det ene er et forbrukervalg. Det andre er det demokrati skal bety.
Klientnettverk, forhold til givere og karriereinsentiver trenger alle tid til å dannes. To uker i embetet er ikke nok til å bygge noen av dem.
Ingen fast klasse av beslutningstakere. Ingen profesjonelle politikere. Ingen permanent embetsinnehavelse. Makten går gjennom alle, og beveger seg så videre.
I det klassiske Athen ble de fleste offentlige embeter ikke vunnet ved valg — de ble besatt ved loddtrekning, trukket fra puljen av stemmeberettigede borgere. Valg ble sett på med mistenksomhet, og var hovedsakelig forbeholdt de få rollene som krevde spesialisert dyktighet, som hærførerskap.
Resonnementet var direkte: valg har en tendens til å favorisere de velstående, de godt forbundne og de overbevisende. En loddtrekning favoriserer ingen. Det ble ansett som den mer demokratiske mekanismen — utvelgelse ved lodd var i reell forstand den opprinnelige betydningen av «folkets makt».
Den gamle svikaktige avtalen om pseudodemokrati — en stemme hvert par år i bytte mot at noen andre styrer i ditt navn — har utspilt sin rolle. Dens legitimitet er blitt tynnslitt, og dens påstand om å være demokratiets endelige form holdt uansett aldri ved nærmere ettersyn. Tiden er kommet for Prosopokrati, der borgere utøver makten direkte.
Hver voksen borger beveger seg gjennom rotasjonen i rekkefølge — alfabetisk eller etter en transparent, tilfeldig orden. Ingen er fritatt på grunn av status. Ingen gjentar for tidlig.
Arbeid, familie, hvile. Borgerplikt er en rotasjon gjennom kalenderen, ikke en karriere.
Lokale lovgivnings- og budsjettbeslutninger, tatt av den det er tur til, ikke av den som kampanjerte hardest.
Nærpolitioppgaver roterer på samme måte, under standardisert opplæring som alle borgere gjennomfører på forhånd.
Rettslig plikt roterer også — og utvider juryprinsippet som allerede er kjent i mange rettssystemer i dag.
Vi presenterer ikke dette som en ferdig plan. En seriøs idé vinner tillit ved å navngi sine vanskeligste problemer, ikke ved å skjule dem.
Standardisert, obligatorisk opplæring forut for hver rotasjon er arbeidsantakelsen — men omfanget og strengheten av denne opplæringen er uavklart, og det er det desidert vanskeligste designproblemet i denne modellen.
Loddtrekning har en klar historisk presedens på byvivå. Å skalere det til nasjonal styring — spesielt for saker som krever kontinuitet, som utenrikspolitikk — er et åpent designspørsmål, ikke et løst et.
Vi har ennå ikke en overgangsplan. Første fase av dette prosjektet er å bygge offentlig forståelse av idéen — design av overgangen kommer etterpå, med flere mennesker involvert i å forme den.
Dette er ikke en kandidat, et parti eller en stemme. Det er et argument som må nå folk klart før det kan gå noe sted. Ditt bidrag finansierer første fase: å bygge saken, offentlig, åpent.
Donasjoner behandles transparent — hvert bidrag og hver utgift er offentlig synlig. Ingen midler støtter noen kandidat eller noe parti.